Katzenjammer er i studio og spiller inn singel nr. 2, Demon Kitty Rag, til både Norge og det store utland. Deres vokalskatt God's Great Dust Storm blir også spilt inn i disse dager.

Vi hadde lenge håpet på å komme med i det offisielle programmet på det som ofte regnes som verdens viktigste musikkbransjetreff, South By Southwest,som arrangeres i Austin, Texas.Turen var allerede planlagt, og uoffisielle spillejobber var booket. Så da vi ca en uke før avreise kom med i programmet, slurpet vi gledelig i oss kremen på kaka.

Da vi dro, hadde vi vært to uker på veien med P4 turneen 'Krafttak mot kreft'. Noe som var en utrolig trivelig, men kald opplevelse. Så vi må vel innrømme at varmen stod høyt i fokus i dagene før avreise. Og den kom til Austin en dag før oss. Det var heeeerlig å kaste klærne, og slippe løs tærne, etter 14 timer i fly.

Første spillejobb, på Maria's Texmex express, var en snodig og veldig trivelig opplevelse. Liten utescene, så som så med teknisk utstyr og et falleferdig piano uten sustain (klang). Men hvem bryr seg om slikt når man får hjelpsomme, herlige mennesker, sol og god mexicansk øl på kjøpet. Vi var veldig spente før første opptreden. Men da vi klarte å begeistre Maria og hennes disipler, og endte opp med pils på huset og full tipsbøtte, da var vi i gang, og var ikke til å stoppe før en uke etter.

I tillegg til giggene som var planlagt, spilte vi timesvis på gata. At noen hørte hva vi dreiv med midt blandt alle menneskene og konsertene i 6th street, er vi heller litt i tvil om. Men vi så visst så festlige, blide og interessante ut, at vi klarte å lokke musikkglade mennesker til konsertene våre. Det endte med fire vellykkede konserter på Maria's TM, Threadgill's, The Rio og Lean's backyard. Og siste var faktisk en privat bakgård. En herlig hippiedame, med et kjempefint hippiehus i gammel stil, med tusen ting både inni og utenfor huset, og fantastiske hippievenner. Alle var så imøtekommende, gjestfrie og snille. Og de ga oss en perfekt avslutning på vårt opphold i Austin. Vel, det som skulle være avslutningen.

Morningen etter, altså avreisedag, ville National Geographic at vi skulle holde konsert i studioet deres, etterfulgt av intervju. Det trengte de ikke spørre om to ganger.

Alle de herlige bakgårdsfesterne fra dagen før var bedt, og veldig mange kom. Det blei en helt spesiell opplevelse, hvor vi ga resten av kreftene, og det er ofte mye mer enn man tror! Energien i rommet var herlig rørende, og samspillet mellom oss og publikum kan ikke beskrives med ord. Jeg tror vi blei religiøse på et tidspunkt der hele gjengen. Høres sikkert ganske sprøtt ut, og det var det!

Nyfrelste tok vi fatt på den lange hjemturen, med mange nye erfaringer, venneforhold og små søte gaver i bagasjen. Det var garantert ikke siste gangen vi var i Austin. På GJENSYN!

Det er både synd og skam at man ikke har fått vært nord for Bodø og knapt nok det, før man er i slutten av 20-åra. Men den siste uka har vi endelig fått sett og opplevd både det ene og det andre langt oppe i nord.

KIRKENES
Først dro vi til Kirkenes der vi skulle være med på Barents Spetakel, en musikkfestival med band fra både sør, nord og øst. Vi møtte f.eks de fantastiske Ida Maria og gutta i bandet hennes som også skulle spille. Disse ble vi hengende med på turen - og det skal jeg love er både underholdende og koselig.

Før konserten vår ble både vi og Ida & co, kjørt bort til Snøhotellet, et helt vannvittig kunstprosjekt som blir satt opp hver vinter. Et hotell laget av snø og is der hvert eneste rom har sitt eget tema som f.eks ulike fuglearter. Vi bodde på et annet hotell da jeg tror det er en rimelig kald affære å overnatte her. Men hotellet hadde sin egen lille fantastiske restaurant ( i et eget hus ved siden av altså - ikke like lett å tilberede varm mat i et is-kjøkken..) som vi åt på. En same i full drakt åpnet porten for oss og geleidet oss inn i varmen der vi fikk hver vår reinsdyrspølse på spyd til selvgrilling over bålet. I tillegg fikk vi retter laget av råvarer fra området. Eksotisk "før en gjæng søringa".

Tilbake på festivalen var det blant annet en gjeng russere som skulle spille, de kunne hverken norsk eller engelsk og vi måtte stort sett veive med armer og bein for å gjøre oss forstått og ikke alltid med like stort hell.

Men det viste seg at vi tilslutt fant en fellesnevner, russisk vodka. Ei russisk jente (som faktisk kunne litt engelsk) kom inn på backstage´n vår etter at vi hadde spilt og ville på sin måte vise at hun syntes det var fint ved å si, " hello, I´m from Russia. I´ve got vodka..." og mer trengte hun strengt tatt ikke si. Men snille piker som vi er, reiste vi tidlig i seng for å klare å stå opp tidlig dagen etter for å dra hjem.

Jeg må tll slutt nevne flyvertinna vi hadde på propellflyet fra Kirkenes til Tromsø. Det er en kjent sak at det er et par stykker i Katzenjammer som ikke liker å fly. For hver gang vi er i lufta prøver vi å informere cabincrew´et om dette og det er ikke alltid man får like mye hjelp for det. Aldri har vi møtt en søtere, mer omtenksom flyvertinne enn Tove fra Widerøe. Vi fikk både vann, sjokolade, tepper og beroligende ord. Hadde det ikke vært for henne kunne den turen vært mye mer traumatisk (mye turbulens!!) enn det faktisk ble. Så takk Tove, skulle vært mange flere av deg.

TROMSø
En uke seinere satte vi oss igjen på flyet - retning Tromsø. Her skulle vi spille på studentstedet Driv. Veldig hyggelige arrangører, som jeg er sikker på hadde vunnet tidenes "være positiv"-prisen om den hadde eksistert. Disse gutta hadde stelt til en koselig backstage med både blomster, brennende stearinlys, vin, sjokolade og andre godsaker - altså alle ingredienser som skal til for at jenter skal smelte litt innvendig. God mat, god stemning, en litt småsjuk Jørgen lydmann, men alt i alt en bra kveld! Men tidlig i seng for dagen etter skulle vi ferde videre til SVALBARD og festivalen Polarjazz.

SVALBARD
Dette var en tur vi hadde gleda oss til i over et halvt år og var ekstremt spente. På flyplassen i Longyearbyen ble vi møtt av Ola fra Polarjazz med champagne og termodresser. De måtte sørge for å holde oss varme for vi skulle nemlig fly HELIKOPTER ut til den russiske byen, Barentsburg. Hvert år sender festivalen Polarjazz en av sine artister over til denne byen for å holde en konsert på kulturhuset der. I år var det vi som var heldige. Helikopterpilot Trond møtte oss i hangarhallen, barskeste helikoptermann i verden må være, og fikk polstra oss inni. Det er noe av det mest ufattelige, hysteriske og spennende jeg noen gang har vært med på. En ekstrem berg og dalbane med en utsikt over de spisse snøfjella på Svalbard og et lys som ingen av oss har sett maken til før. Og det beste med det hele, dette var bare starten på turen..

Vi kom fram til Barentsburg og følte vel at vi hadde reist i en tidskapsel og havna flere tiår tilbake i tid. Bussen som plukka oss opp ligna en traktor forfra og og hadde slitne, oransje fløyelsgardiner i vinduene. Som i Kirkenes var det vanskelig å kommunisere med innbyggerne her, heldigvis hadde vi med oss en tolk, Anastasia, som forsøkte å gi oss et lynkurs i russisk. Men det gikk stort sett i bare "da" = ja og "spasiba"= takk. Byen har et karakteristisk russisk preg med regulerte boligblokker og gateløp. Og midt i alt dette blinkende neonlys og pærer. Vi ble mer og mer overraska over hvor ulikt stedet var i forhold til Longyearbyen bare "et steinkast unna". Kulturhuset hadde et gammelt sovjetisk preg og utstyret på scenen var så som så og krevde en viss kreativitet for å få det til å gå - men det gjorde det til slutt. Før konserten ble vi invitert opp på en "rask" lunsj. Viste seg til slutt at denne kjappe lunsjen besto av 4 retter, fiskerett, suppe, svinekjøtt og kake. I mangel på tid var vi litt stressa for å rekke lydprøva og forsøkte å unnskylde oss og gå fra bordet. Da kom antageligvis sjefskokken i lang hvit frakk og husja oss tilbake til bords. Og ingen av oss turte å gjøre annet enn vi fikk beskjed om. Dette var en gest som tydligvis var viktig for dem, de var enormt imøtekommende og sjenerøse som man kanskje da forstår. Etter lunsj var det kjapp lydprøve, skifting og ile-sminking.

Konserten kommer vi nok alle til å huske - rart å ikke kunne snakke mellom låtene. Vi fikk en lapp av Anastasia med noen russiske gloser. Jeg forsøkte å stotre det fram, og jeg er nok noe usikker på hvor mange av publikummerne som egentlig forsto hva jeg sa. Men idet Solveig kom fra til Børge-bass, sa hun ett ord som ble ice-breaker'n nemlig, "balalaika!". Etter dette var russerne og ukrainerne i salen overbevist om at hun var russisk.

Etter konserten fikk vi 3 retters kveldsmat med obligatorisk vodka til. Og russerne lagde god stemning med x-antall skåler og sang rundt bordet. Vi fikk til og med hvert vårt skjerf som en gave og som takk for konserten. Blide og fornøyde ble vi helikopterert tilbake til Longyearbyen og der vi litt etterhvert fant puta.

Dagen etter hadde vi store planer om å reise ut på en liten ekskursjon på enten snøskuter eller på hundeslede. Siden vi ikke rakk hverken det ene eller det andre bestilte Arne manager en taxi som kjørte oss rundt byen hele dagen på sightseeing. Vi fikk tatt uhorvelig mengder med bilder av naturen, besøkt en hundefarm ( der Marianne sang nydelig duett med en av hundene.. ) og surra rundt på museumet. Vips så var tiden inne for å tenke på lydprøver å div. forberedelser før konserten.

Og konserten var ellevill! Publikummet sang med, dansa og hoppa så voldsomt at vi hørte rykter om at noen nesten ble sjøsjuke. Og selv om det var 20 kuldegrader ute, var det minst 50 varmegrader der inne. Vi holdt ut litt lenger enn vi normalt gjør etter konserten på grunn av den gode stemningen. Vi slengte oss til og med med på jam-sessionen med et par låter. MORO!

Morgenen etter måtte vi hjem, en smule trøtte etter den lange natta, men fornøyde med opplevelsen. Jeg kan anbefale på det sterkeste å ta turen til Svalbard. Verdt hver bidige krone og øre!!

Det kjentes ut som øynene akkurat hadde lukket seg, da klokka ringte 04.15. På mobilen tikket det inn en melding hvor det stod ROCKEFELLER ER UTSOLGT !!! Vi kunne ikke hatt en bedre start, på en jævla tidlig morgen. Hurra!

Etter at alle hadde gnidd søvnen ut av øynene og fomla sammen instrumentene, skramla vi inn på tv 2 med kakebokser, melkespann, Børge bass, gitar, trommer, og bært bært. I dag var det "Hey ho on the devils back", som skulle vekke vårt kalde land på "God morgen Norge". (Katzenjammer vekkerklokke kunne forresten vært god business...). Etter et hjertelig møte med Blomster-Finn, som la sin elsk på kjolene våre, Wenche som slang sammen en blåskjellrett på morrakvisten, intervju og en sang på direkten, gikk turen rett tilbake til loppekassa for å få et par timer på øyet.

15.00 møtte vi opp litt mer uthvilte på Rockefeller. Mye skulle rigges opp og ordnes, mannskor få lyd, fele- Gunhild finne sin plass, kjoler vurderes, hår styles, kropper masseres av vår frivillige massøse, og venn Christine.

Etter "The incomprehensible Danny midnight orchestra" hadde fått snurra sine fantastiske plater og svidd av noen sigarer, var det vår tur til å entre scenen. Det var helt fantastisk å gå opp på scenen på Rockefeller for andre gang, med stappa full sal!Hvem skulle trodd?!? Hvertfall ikke vi!

Vi hadde øvd som noen helter uka før, for å få ferdig noen nye låter. Det klarte vi, og fikk gleden av å høre publikum klappe oss inn på scenen to ganger etter endt konsert. Og for første gang hadde vi stort nok repertoar til å gjøre det, HERLIG!

Normalt ville vi feira så det sang denne kvelden. Men nok en viktig dag ventet oss om ikke mange timene.

Spellemann stod for døra! å bli nominert med den første plata vår, har vært en drøm som vi ikke trodde på, før vi fikk beskjeden om nominasjon i klassen "beste nykommer". Og attpåtil fikk vi åpne hele showet med "A bar in Amsterdam".

Igjen skulle instrumenter rigges, hår styles, kjoler vurderes (og sys..) og ansikt males. Men i dag skulle vi også få gå på rød løper. Der klarte vi å fjase og le høyt som alle andre steder. Og det endte med at Solveig fikk et stort fancy kamera i henda, som hun tok bilde av journalistene med, "smil folkens"!

Da det var få minutter igjen til åpningen, stod vi klare bak scenen, med høyere puls enn på lenge, og spente som små barn på julaften. Vi synes selv vi gjorde en strålende jobb, og kunne puste ut og senke skuldrene for en liten stund.

Så var det på med nye Fretex kjoler, ekstra lipgloss, vin i glassene, og ut å nyte Spellemannsutdelingen. Da "årets nykommer" nærmet seg, steg pulsen på ny. Vi hadde jo selvfølgelig et lite håp, siden vi satt der. Men ingen sure miner eller vonde følelser da prisen gikk til Norges råeste dame "Ida Maria". GRATULERER!

Resten av kvelden gikk i sus og dus. Og for de som lurer, festen etter Spellemann er som alle andre fester. Tapas, vin, mingling, skråling, dansing og brennevin. SKåL